Gyri og Heidi bestemte seg for å gå Aurlandsdalen. Det ingen visste var at dette skulle vise seg å bli en kamp uten like.
Været var strålende og naturopplevelsene stod i kø for å overvelde oss. Vi hadde pakket matpakker og kakao og selvsagt hadde fotografen med kameraet, det skulle jo bli plenty anledninger til å forevige fantastiske naturscener. Vi gledet oss hemningsløst til dette.
Etter en kraftig frokost, inntatt lovlig sent pga en aldri så liten flaske rødvin på rommet kvelden før, satte vi i vei, et godt stykke etter alle andre.
Vi gikk i moderat tempo, snuste inn fjellluften og var skjønt enige i at det var sjeldent deilig, en riktig luksus faktisk.
Det tok ikke lange tiden før vi tok igjen baktroppen av folk, de med unger og gåstaver, og vi kjente en smule irritasjon over å måtte gå i kø sånn i naturen. Det var tross alt ikke et kjøpesenter vi var på i juletider. Så vi giret opp og dro forbi unger, gåstaver og korpulente menn som skrek kommandoer til koner og unger.
Vi la dem heldigvis relativt fort bak oss og kunne igjen nyte skogen og fjellets naturlige lyder.
Det gikk jaggu ikke lenge før vi hørte dem, en hel haug med snatrende damer foran oss. Vi så på hverandre, himlet med øynene og satte opp farten uten å behøve å veksle et ord. Vi for forbi hønsegjengen og kaklingen var snart bare en svak lyd i det fjerne.
Vi nøt stillheten igjen, men slakket ikke på tempoet. Det var deilig å gå slik, strekke skikkelig ut og holde jevn fart. Bena gikk liksom av seg selv.
Det var jevn stigning et godt stykke, vi passerte et par stykker til og vi satte inn enda et gir.
Vi så på hverandre, vi bør vel kanskje komme oss forbi alle de andre så vi slipper å bli forstyrret i vår fantastiske naturopplevelse...vi var skjønt enige.
et stykke lenger oppe i lia møtte vi på hovedfeltet, de myldret overalt og vi skjønte straks hvorfor.
Det var et "kjent" utsiktssted hvor "alle" skal fotografere sine kjære, seg selv og gjerne i mange omganger. Kø altså!
Vi så på hverandre igjen, nikket og dro forbi i full fart, tok et kjapt blikk utover dalen..."Jævla fin utsikt" vi var enige og hadde i neste øyeblikk glemt det hele og jobbet litt med å stabilisere farten i oppoverbakkene.
Vi hørte hovedfeltet fremdeles så vi jogget lett.
Det gikk forbausende bra, tross at vi faktisk ikke var i veldig god form noen av oss. Lettere lubne begge to og med en pust som lett kunne forveksles med en hvalross.
Det var fremdeles folk foran oss i løypa og vi tenkte begge to at slik kunne det ikke være, og på en eller annen måte skjedde det noe da. Det ble en konkurranse om å komme først i "mål"
Vi kunne jo ikke la noen komme før oss.
Vi var begge varme i trøya og i beina, så det gikk lekende lett da vi begynte å løpe.
Den fantastiske naturen vi hadde gledet oss til var glemt i det øyeblikk vi skjønte at vi måtte vinne.
Tiden gikk og vi dro innpå folk og la dem bak oss rett som det var. Dette var gøy, de ante ikke at vi skulle slå dem med så stor margin.
Vi hadde kommet på toppen og tok en to minutters pust i bakken. Ikke at det var nødvendig, vi var skikkelig gira begge to så det var kjapt opp med kameraet og knipset et par bilder som bevis på at vi hadde vært der, og vi var i full fart avgårde igjen.
Jeg tror vi glemte å se på utsikten som visstnok skal være helt fantastisk!
Etter tre og en halv time meldte sulten seg og vi var nødt til å sette oss ned for å spise.
Det var igrunnen deilig med mat og kakao, men vi holdt hele tiden utkikk bakover, og ørene stod på stilk for å fange opp om noen skulle finne på å ta oss igjen. _Det_ kunne vi jo ikke risikere.
Så fort vi syns vi hørte noe, var vi kjapt på bena igjen.
Vi satte fart med en gang, men begynte å kjenne litt på melkesyre. Det var pausen! Vi var enige om at å ta den pausen var skikkelig dumt, og håpet det ville gå seg til så fort vi ble varme igjen.
Det bar nedover, det var lett og løpe og hoppe og vi jublet og lo over farten vi fikk og følte oss som frøken fjellgeit og frøken hjortefot.
Det gikk lekende lett....en stund.
Da vi etter langt om lenge og en time med stadig økende verking i lårene pga nedoverbakkene, kom ned til siste etappe, en grusvei på noen km ante vi at seieren var innen rekkevidde.
Vi hadde slakket betraktelig på farten, rett og slett fordi bena var så møre at det ikke var mulig å få dem til å bevege seg fortere. Vi gikk som to krøkker bortover grusveien, overlykkelige over at vi ikke trengte å gå fort. Vi hadde jo tross alt løpt fra Gåse våse, Gasse Vasse, sju skrikerunger og alle de andre for lenge siden.
Og det var da vi hørte dem, FOLK! Bak oss! Herregud, det kunne ikke være mulig. Hvor kom de fra? Panikken bredte seg i det de kom nærmere og nærmere.
Vi så på hverandre...de lidende fjesene våre forandret seg straks til trassigtryner og på mirakuløst vis fikk vi beina i gang igjen.
Reservegiret ble satt inn og spurten ble startet et par km fra mål.
Vi snublet og løp og tittet febrilsk bak oss for å se om de andre hadde større fart.
Vi turte ikke slakke en millimeter.
Endelig, der var kafèen i sikte, og etter enorme kraftanstrengelser hev vi oss inn gjennom gjerdene som seirende av Aurlandsdalsløpet.
Pesende som to hvaler på land, slepte vi oss til kiosken og sa:
To øl, vi vant!!!!!!!
Mannen bak disken flirte, "hvor lang tid"?
Vi så på klokka: "Vi har brukt 1,5 timer under estimert tid"
Han sa: " det er to velfortjente øl, skål jenter"
Vi var strålende fornøyde over å ha vunnet! At ingen av de andre visste at det var en konkurranse dreit vi lang marsj i.
We were the champions!
Heidi og Gyri etter de enorme påkjenningene det er å skrive rittrapport og regninger.
