Pompel og Pilt trener til Grenserittet.

Torsdag var den store dagen; vi skulle sykle mesteparten av Grenserittløypa sammen med en gjeng spreke jenter fra Halden.

Det var Heidi H. (Leder i Halden sykkelklubb) som hadde arrangert turen og trommet sammen en haug hyggelige jenter.

Vi hadde i hemmelighet gruet oss ganske mye, siden vi fremdeles hører til sofasyklistene og ikke er noen racere akkurat. Vi regnet egentlig med at de ville sykle fra oss i løpet av de første hundre meterne.

Vi dro fra Oslo tidlig tidlig torsdag morgen (Himmelspretten) alt for tidlig egentlig og man angret bittert for å ha bedt om dette. (Man = Heidi, Gyri er tross alt en av A-menneskene)

Gyri skravler stort sett alltid...også når hun kjører bil. Her i telefonen!

Vi ankom Halden i elvetiden og etter en kjapp hilserunde ble vi stappet i biler og kjørt langt ut i huttaheita i Sverige. (Vi husker ikke hva det het der).

Her er vi alle sammen.

Etter en kort briefing om løypa ble vi sluppet løs som en haug med vårkåte kyr, og vi gjøv løs på den verste bakken i løypa, med rullestein og brattere enn "Magasuget i Sommerland i Bø".

Heidi ga seg midt i bakken, men Gyri ble bare slått av en av de andre jentene da hun ga seg i øverste delen.

Det var skikkelig bra jobba!

Herfra var det oppover...oppover og oppover. Takk og lov for at vi har trent oppoverbakker hvis ikke hadde vi vært ute og kjøre her.

Stort sett hele løypa gikk oppover har vi inntrykk av. Ikke spesielt mye og vanskelige tekniske partier, men en god del sti var det. Det var kjempegøy.

Tone, en av jentene var veldig god på å instruere teknikk og vi lærte faktisk en god del som viste seg å være kjempenyttig, så heretter gikk vi løs på både sti og nedoverbakker uten alt for mye bremsing og knoting.

Veldig gøy altså!

Gyri til høyre, Tone i midten og en vi ikke husker navnet på, til venstre.

Overraskende nok klarte vi å holde farten og hadde faktisk rimelig bra driv i beina. Vi ble ikke frakjørt slik vi hadde sett for oss (antakelig til deres overraskelse også, og absolutt til vår).

Av hensyn til de andre damene ble det ingen "Brelettsang" denne gangen. Vi ville jo ikke skremme dem heller. Selv om vi faktisk et par ganger truet med å synge den. Og vi anbefalte et par av de andre å synge den selv ved særdeles kjipe partier.

Kan ikke si at vi hørte noen synge, selv om vi er overbevist om at flere gjorde det sånn stille inni seg selv.

Vi hadde små drikkepauser underveis og vi hadde det veldig hyggelig. Ingen prestisje eller noen som sutret over at vi var trege. (Det var vi forsåvidt ikke heller syns vi).

Påfylling av vann på drikkeflaskene var kjærkomment!

50 km var unnagjort på et blunk. Turen var kjempefin og vi gleder oss til Grenserittet. Heldigvis har vi 2 mnd igjen å trene på slik at vi kan jobbe litt mer med å få fart i bena. Ingen tvil om at vi er seige og klarer bakkene uten problemer, men vi vil gjerne ha litt mere fart i dem!

De siste 2 milene hadde gruppa fått frie tøyler og de som ville kunne gi full gass. Noen av jentene forsvant jo på et blunk, mens resten av oss nok satte opp farten men var ikke like eksplosive. (Det som var gøy var at vi kom ikke veldig lenge etter dem, og hadde antakelig ligget bare noen få minutter etter, hele veien) Slikt gir økt selvtillit og kvalifiserte til en skikkelig highfive (som vi selvfølgelig gjorde litt i det skjulte for ikke å virke som to elleville unger)

Heidi H. Hadde en fantastisk middag klar til oss da vi kom frem. Og det var jammen skikkelig god service.

Og selvfølgelig måtte man jo feire med litt vin!  (Heidi H. i bakgrunnen)

(Man = Heidi, Gyri måtte kjøre hjem til Oslo igjen...dessverre...Forøvrig tok vi det igjen lørdag kveld)

Og så var vi klare for Østfold 3-dagers.

Pompel og Pilt som vi blir kalt, er jo som nevnt tidligere, regionale kommisærer, så vi hadde lovet Heidi H. å være dommere på dette rittet.

Det er forøvrig et kapittel for seg selv!