Siden hun sliter litt med vanskelig nakke og skuldre, er det utrolig bra at Gyri er manuell terapeut og lett fikser låsninger og annet faenskap. Så neste runde gikk fra kontoret ut til Sandvika for å "knekke" nakken på plass. (Det er bare sååååå deilig)!
Glad og fornøyd sykler Heidi (med en mye bedre og bevegelig nakke)tilbake fra Sandvika til Grünerløkka. 4,2 mil er unnagjort foreløpig.
Heidis samboer, Bjørn er også glad i å sykle, og har ofte måttet finne seg i å høre om de fantastiske turene Gyri og Heidi har.
Denne gangen grein han seg til å få bli med på oppoverbakketrening. (Heidi hadde et svakt øyeblikk og klarte ikke si nei til tårevåte "cocker-spaniel-blikket".
Så Bjørn og Heidi syklet ut til Slependen for å hente Gyri til trening. (Da var det oppe 5,8 mil for Heidi)
Gyri var klar da de trillet inn på parkeringsplassen. (Heidi et godt stykke etter Bjørn, siden han hadde vært så gentleman og syklet fra henne ned i Sandvika sentrum, slik at hun ble syklende rundt der nede for å lete etter ham *grmpf*)
Etter 5 min surmuling la vi lystig ivei opp mot Vestmarkssetra. (Samme turen som forrige oppoverbakketrening) Heidi begynte å bli rimelig mør i lårene allerede så det gikk enda saktere enn vanlig, men vi kom oss opp til bommen uten stans ved hjelp av Brelettsangen og Gyris evne til å snakke både på ut- og inn-pust.
Heidi ved bommen, rimelig mør i bena, med et påklistret stivt smil, nekter å gi seg og har bestemt seg for å sykle videre oppover.
Og videre oppover gikk det. Vi fulgte veien opp til Sandungen (ikke Sandungen i Nordmarka) og ble igjenkjørt av noen eldre menn med stive blikk på gamle rakkelverk av noen sykler. De spant oppover som to kometer, rimelig fornøyde med å dra fra oss oppover bakkene.
Da vi kom på toppen stod de begge og hev etter pusten og vi smilte og hilste mens vi syklet ufortrødent videre i sneglefart. (Det skal sies til Bjørn sitt forsvar at dette ikke var noen utfordring for ham så han syklet litt i ring rundt oss på vei opp, og for Gyri sin del så var hun så taktisk ovenfor Heidi at hun lot henne ligge bittelitt foran seg i bakkene så hun ikke skulle miste motet helt)
Gyri og Bjørn
Bortover et langt strekke fikk vi satt opp farten betraktelig da de tidligere forbipasserte gutta som hev etter pusten på forrige bakketopp kom i fullt driv med et par andre på slep. De tråkket som om de skulle hatt den onde etter seg, og Bjørn og Gyri la seg på hjul med dem. Overraskelsen var stor da de oppdaget at de fulgte med dem og det var nok kanskje litt hardt for dem å svelge at de faktisk klarte å henge med.
Av hensyn til den allerede überslitne Heidi slapp de dem etter et stykke og ventet galant på sinka.
Da Gyri rett etterpå bare måtte kommentere at det var sååå typisk mannfolk, det der med å skulle vise seg sånn og absolutt sykle forbi og fra damer, ble hun behørig minnet på av Bjørn, bloggen hvor det står nøye beskrevet hvilket glede og store tilfredsstillelse det er for oss jentene, å gruse gutta. Vi bestemte oss straks for at turene våre heretter skulle være mannefrie! Makan til frekk fyr altså!
Endelig ble det litt stisykling på oss. Med gjørme og litt snø i tillegg så var det perfekt og Bjørn gikk rett i gjørma sidelengs med et plask. Dessverre ble det ikke tatt noe bilde av dette, da vi stod tvekrokete over syklene og lo så tårene trillet. Det verste med slike fall er ikke at man slår seg, for som regel så kjenner man det ikke så godt der og da, men at noen ser deg..og i tillegg ler seg fillete.
Gyri syns det er helt fint å snakke i telefonen under seriøs stisykling.....
....mens Bjørn som alltid ellers sitter med, eller i telefonen syns det er best å legge den vekk så lenge.
Vel, uansett vi kom oss helskinnet gjennom løypa og herfra var det bare utforkjøring helt ned til Semsvannet.
(Det er forøvrig et utrolig nydelig sted hvor vi skal tilbake for å fotografere ved en senere anledning.) Videre syklet vi langs veien forbi Skaugum og derfra til Slependen og hjem til Gyri. På slutten var Heidi så mør i bena at det eneste som holdt dem i gang var løftet om en varm banan (intern) og en stor kopp deilig kaffe når vi kom frem.
Det gikk med et skrik. Et fornøyd et altså, og en highfive som vanlig!
I utgangspunktet skulle Bjørn og Heidi sykle hjem, men takket heller ja til hjemkjøring for ikke å bli helt knekt. Det gjelder å vite når nok er nok. Og da vi satte status for dagen og kilometrene talt var Heidi oppe i 8o km blank. Gyri 22 km og Bjørn 38 km.
Vi var enige om at det var en skikkelig fin tur som vi gjerne gjentar ved en senere anledning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar