Gyri og Heidi er altså ikke kjent for å gi seg og slikt betaler seg på sikt!
Siden vi er så utrolig greie har vi igjen forbarmet oss over Bjørn, og latt ham få lov til å være en av jentene på tur.
Denne gangen var vi i det minste en smule forberedt og hadde studert kartet på forhånd. Vi ville ha en relativt lang tur med masse oppoverbakker- (Vi trener som nevnt til Grenserittet i år og har hørt at oppoverbakkene der er jævlige) slik at vi virkelig får kjørt beina (og hodet). Derfor fant Gyri en rute fra Tobonn i Lommedalen til Hammeren i Maridalen, som skulle gi oss litt av alt, men mest oppoverbakker.
Vi møttes glade og fornøyde i Maridalen, lastet over sykler og folk fra den ene bilen til den andre og kjørte en bil til Lommedalen. (Det gjelder å innrette seg slik at hjemturen ikke skulle være så slitsom...for alt vi vet kunne vi være helt mos etter en slik runde slik at sykling til nærmeste t-bane/tog ville vært døden)
Vel uansett fra Tobonn skulle vi og denne gangen MED kart og lappesaker. (Det skyldes nok mannen med den rosa hjelmens forskrekkede uttalelser fra forrige tur kombinert med en viss uvilje til eventuelt å faktisk måtte bære sykkelen i mil etter mil.)
Vi var altså forberedt på at det ville bli brukbart med oppoverbakker i starten, så vi startet i kjent Gyri-og-Heidi-stil, altså rolig syngende på Brelettsangen.
Sangen stilnet forsåvidt ganske fort da de grusommelige Kampekleivene åpenbarte seg og satte fart på melkesyra i lårene. Det var ikke bønn, vi måtte ned på den minste skiva for i det hele tatt å klare å tråkke på. Det ble bare brattere og brattere.
Lårene skrek og lungene hveste, men vi tråkket på som gale. Vi SKULLE opp.
Og opp kom vi! På sykkelen! Vi syklet opp alle Kampekleivene kun avbrutt av to pustepauser, og det er jaggu meg litt av en bragd for to førti år gamle kjærringer med forkjærlighet for livets goder.
Det kvalifiserte til en sjelden, dobbel highfive og en aldri så liten tissepause.
Forøvrig møtte vi på to morsomme skruer på toppen der. De syklet forbi oss da vi hadde en liten pustepause midt i bakkene. Han som syklet fortest, syklet på en gammel skranglete sak uten dempere og han andre som så ut til å streve litt mer syklet på en moderne off-roader.De ble litt paffe da vi sa hvor vi skulle sykle og ristet på hodene sine og ønsket oss lykke til med alle oppoverbakkene.
Vi syklet et stykke i følge med dem før de tok en annen vei.
Det ble heldigvis bittelitt stisykling på oss, ikke mye dessverre, men litt. Og så bar det bratt oppover til Heggelivann og Heggeliseter, hvor vi gledet oss til nystekte vafler og kaffe. Men dengang ei. Stedet var stengt!!!!!!!!!!!!!! Noe så utgjort. Skuffelsen varte helt til Gyri dro frem gulerøttene sine og delte ut. O Lykke!
Til nå hadde vi brukt ca 2 timer, og ca 20 km oppoverbakker var forsert. (Nøyaktige tall og høydemetere vil komme litt senere.) Enda hadde vi endel km oppoverbakker igjen før vi kunne seile ned til Kikutstua.
Vi satt ikke lenge for sola forsvant og regntunge skyer ga oss litt krutt i baken.
Oppover og oppover og oppover, vi begynte å bli litt lei av alle bakkene. De ville jo ingen ende ta!
Men Oppkuven nærmet seg og kom vi bare rundt den så ville det være et par km trillesti igjen før nedoverbakkene til Kikut.
Det var faktisk (hurra) en aldri så liten nedoverbakke et stykke før trillestien, og Heidi som hadde hatt et rimelig bra driv bortover (svak helling oppover) lå først og et stykke foran Gyri og Bjørn. Ved et veiskille stoppet hun for å vente på de andre hvilket resulterte i et skikkelig lite elegant velt fra stillestående. Av og til er clickpedaler noe skikkelig dritt sa hun og lot selvsagt som det ikke gjorde det minste vondt.
(Det finnes altså ikke noe mer pinlig i hele verden nesten, enn å velte med sykkel! Det første man tenker er; Var det noen som så meg? Fader heller...noen så meg, ikke søren heller om jeg skal vise at det gjør no så inn i h.......vondt! Så man spretter opp og later som ikkeno)
Resultat: En stk vond og blå hånd, stoltheten fikk et lite skrubbsår men hun kom fra det med nesten hele æren i behold.
Trillestien ble forsert med hjelp av Gyris selvkomponerte sang om Elgen.
Den går slik:
(Melodi; Se torsken av KLM)
Se elgen, se elgen, se elgen
når går han helt på felgen, på felgen, på felgen.
Han kommer i fra skogen, fra skogen, fra skogen,
og går nå foran plogen, ja plogen, ja plogen.
Elgen han er schvæææææææær
han går der mellom digre træææær,
og spiser bare bææææær..
.....
Her fant vi iallefall restene etter den, eller var det muligens en savnet syklist?
Plutselig var vi på Kikut! Hurra! Boller og tissepause!
Så hadde vi bare nedoverbakker igjen, ned til Maridalen. Med ett unntak! Smalstrømsbakken.
Smalstrømsbakken er en fryktet bakke å sykle oppover. Nedover også, for den saks skyld, det er mange som har kjørt ut her.
Hele formålet med turen var i bunn og grunn at vi skulle klare å sykle hele bakken opp uten stans.
Det så ikke lovende ut akkurat. Litt møre i bena etter 34 km gjorde ikke akkurat tanken på den bakken særlig forlokkende og vi avtalte på vei bort at det var lov til å stoppe for å ta pustepause.
Så var den der....Den tårnet seg opp over oss og virket helt uoverkommelig.
Men som vi tidligere har sagt; Den som gir seg er en dritt!
Vi dro opp den bakken som om vi aldri skulle ha gjort noe annet! Og i et tempo vi ikke hadde trodd vi skulle klare. Vi hadde ikke engang tid til en pause på toppen så highfiven tok vi i fart og tråkket på alt vi hadde for å ta igjen Bjørn. (Han lå selvsagt nesten alltid et stykke foran)
Han ble nok litt overrasket over å oppdage at vi plutselig lå rett bak ham og nektet å slippe taket.
Så var det altså vår tur til å bli helt fartsidioter med mord i blikkene og turbo i beina. (Vi har kanskje en smule mer forståelse for slike heretter)
Aldri tidligere har vi brukt så kort tid fra Kikut til Maridalen.
Ca 50 km på 5 timer, 25 km bare bratt oppover helt fra start. Inklusive tilsammen ca 45 min pause.
Jo, vi kan definitivt si oss fornøyde med dette.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar