Pompel og Pilt trener til Grenserittet.

Torsdag var den store dagen; vi skulle sykle mesteparten av Grenserittløypa sammen med en gjeng spreke jenter fra Halden.

Det var Heidi H. (Leder i Halden sykkelklubb) som hadde arrangert turen og trommet sammen en haug hyggelige jenter.

Vi hadde i hemmelighet gruet oss ganske mye, siden vi fremdeles hører til sofasyklistene og ikke er noen racere akkurat. Vi regnet egentlig med at de ville sykle fra oss i løpet av de første hundre meterne.

Vi dro fra Oslo tidlig tidlig torsdag morgen (Himmelspretten) alt for tidlig egentlig og man angret bittert for å ha bedt om dette. (Man = Heidi, Gyri er tross alt en av A-menneskene)

Gyri skravler stort sett alltid...også når hun kjører bil. Her i telefonen!

Vi ankom Halden i elvetiden og etter en kjapp hilserunde ble vi stappet i biler og kjørt langt ut i huttaheita i Sverige. (Vi husker ikke hva det het der).

Her er vi alle sammen.

Etter en kort briefing om løypa ble vi sluppet løs som en haug med vårkåte kyr, og vi gjøv løs på den verste bakken i løypa, med rullestein og brattere enn "Magasuget i Sommerland i Bø".

Heidi ga seg midt i bakken, men Gyri ble bare slått av en av de andre jentene da hun ga seg i øverste delen.

Det var skikkelig bra jobba!

Herfra var det oppover...oppover og oppover. Takk og lov for at vi har trent oppoverbakker hvis ikke hadde vi vært ute og kjøre her.

Stort sett hele løypa gikk oppover har vi inntrykk av. Ikke spesielt mye og vanskelige tekniske partier, men en god del sti var det. Det var kjempegøy.

Tone, en av jentene var veldig god på å instruere teknikk og vi lærte faktisk en god del som viste seg å være kjempenyttig, så heretter gikk vi løs på både sti og nedoverbakker uten alt for mye bremsing og knoting.

Veldig gøy altså!

Gyri til høyre, Tone i midten og en vi ikke husker navnet på, til venstre.

Overraskende nok klarte vi å holde farten og hadde faktisk rimelig bra driv i beina. Vi ble ikke frakjørt slik vi hadde sett for oss (antakelig til deres overraskelse også, og absolutt til vår).

Av hensyn til de andre damene ble det ingen "Brelettsang" denne gangen. Vi ville jo ikke skremme dem heller. Selv om vi faktisk et par ganger truet med å synge den. Og vi anbefalte et par av de andre å synge den selv ved særdeles kjipe partier.

Kan ikke si at vi hørte noen synge, selv om vi er overbevist om at flere gjorde det sånn stille inni seg selv.

Vi hadde små drikkepauser underveis og vi hadde det veldig hyggelig. Ingen prestisje eller noen som sutret over at vi var trege. (Det var vi forsåvidt ikke heller syns vi).

Påfylling av vann på drikkeflaskene var kjærkomment!

50 km var unnagjort på et blunk. Turen var kjempefin og vi gleder oss til Grenserittet. Heldigvis har vi 2 mnd igjen å trene på slik at vi kan jobbe litt mer med å få fart i bena. Ingen tvil om at vi er seige og klarer bakkene uten problemer, men vi vil gjerne ha litt mere fart i dem!

De siste 2 milene hadde gruppa fått frie tøyler og de som ville kunne gi full gass. Noen av jentene forsvant jo på et blunk, mens resten av oss nok satte opp farten men var ikke like eksplosive. (Det som var gøy var at vi kom ikke veldig lenge etter dem, og hadde antakelig ligget bare noen få minutter etter, hele veien) Slikt gir økt selvtillit og kvalifiserte til en skikkelig highfive (som vi selvfølgelig gjorde litt i det skjulte for ikke å virke som to elleville unger)

Heidi H. Hadde en fantastisk middag klar til oss da vi kom frem. Og det var jammen skikkelig god service.

Og selvfølgelig måtte man jo feire med litt vin!  (Heidi H. i bakgrunnen)

(Man = Heidi, Gyri måtte kjøre hjem til Oslo igjen...dessverre...Forøvrig tok vi det igjen lørdag kveld)

Og så var vi klare for Østfold 3-dagers.

Pompel og Pilt som vi blir kalt, er jo som nevnt tidligere, regionale kommisærer, så vi hadde lovet Heidi H. å være dommere på dette rittet.

Det er forøvrig et kapittel for seg selv!

Oppover...oppover...oppover og oppover og enda litt mer oppover!

Gyri og Heidi er altså ikke kjent for å gi seg og slikt betaler seg på sikt!

Siden vi er så utrolig greie har vi igjen forbarmet oss over Bjørn, og latt ham få lov til å være en av jentene på tur.

Denne gangen var vi i det minste en smule forberedt og hadde studert kartet på forhånd. Vi ville ha en relativt lang tur med masse oppoverbakker- (Vi trener som nevnt til Grenserittet i år og har hørt at oppoverbakkene der er jævlige) slik at vi virkelig får kjørt beina (og hodet). Derfor fant Gyri en rute fra Tobonn i Lommedalen til Hammeren i Maridalen, som skulle gi oss litt av alt, men mest oppoverbakker.

Vi møttes glade og fornøyde i Maridalen, lastet over sykler og folk fra den ene bilen til den andre og kjørte en bil til Lommedalen. (Det gjelder å innrette seg slik at hjemturen ikke skulle være så slitsom...for alt vi vet kunne vi være helt mos etter en slik runde slik at sykling til nærmeste t-bane/tog ville vært døden)

Vel uansett fra Tobonn skulle vi og denne gangen MED kart og lappesaker. (Det skyldes nok mannen med den rosa hjelmens forskrekkede uttalelser fra forrige tur kombinert med en viss uvilje til eventuelt å faktisk måtte bære sykkelen i mil etter mil.)

Vi var altså forberedt på at det ville bli brukbart med oppoverbakker i starten, så vi startet i kjent Gyri-og-Heidi-stil, altså rolig syngende på Brelettsangen.

Sangen stilnet forsåvidt ganske fort da de grusommelige Kampekleivene åpenbarte seg og satte fart på melkesyra i lårene. Det var ikke bønn, vi måtte ned på den minste skiva for i det hele tatt å klare å tråkke på. Det ble bare brattere og brattere.

Lårene skrek og lungene hveste, men vi tråkket på som gale. Vi SKULLE opp.

Og opp kom vi! På sykkelen! Vi syklet opp alle Kampekleivene kun avbrutt av to pustepauser, og det er jaggu meg litt av en bragd for to førti år gamle kjærringer med forkjærlighet for livets goder.

Det kvalifiserte til en sjelden, dobbel highfive og en aldri så liten tissepause.

Forøvrig møtte vi på to morsomme skruer på toppen der. De syklet forbi oss da vi hadde en liten pustepause midt i bakkene. Han  som syklet fortest, syklet på en gammel skranglete sak uten dempere og han andre som så ut til å streve litt mer syklet på en moderne off-roader.De ble litt paffe da vi sa hvor vi skulle sykle og ristet på hodene sine og ønsket oss lykke til med alle oppoverbakkene.

Vi syklet et stykke i følge med dem før de tok en annen vei.

Det ble heldigvis bittelitt stisykling på oss, ikke mye dessverre, men litt. Og så bar det bratt oppover til Heggelivann og Heggeliseter, hvor vi gledet oss til nystekte vafler og kaffe. Men dengang ei. Stedet var stengt!!!!!!!!!!!!!! Noe så utgjort. Skuffelsen varte helt til Gyri dro frem gulerøttene sine og delte ut. O Lykke!

Til nå hadde vi brukt ca 2 timer, og ca 20 km oppoverbakker var forsert. (Nøyaktige tall og høydemetere vil komme litt senere.) Enda hadde vi endel km oppoverbakker igjen før vi kunne seile ned til Kikutstua. 

Vi satt ikke lenge for sola forsvant og regntunge skyer ga oss litt krutt i baken.

Oppover og oppover og oppover, vi begynte å bli litt lei av alle bakkene. De ville jo ingen ende ta!

Men Oppkuven nærmet seg og kom vi bare rundt den så ville det være et par km trillesti igjen før nedoverbakkene til Kikut.

Det var faktisk (hurra) en aldri så liten nedoverbakke et stykke før trillestien, og Heidi som hadde hatt et rimelig bra driv bortover (svak helling oppover) lå først og et stykke foran Gyri og Bjørn. Ved et veiskille stoppet hun for å vente på de andre hvilket resulterte i et skikkelig lite elegant velt fra stillestående. Av og til er clickpedaler noe skikkelig dritt sa hun og lot selvsagt som det ikke gjorde det minste vondt.

(Det finnes altså ikke noe mer pinlig i hele verden nesten, enn å velte med sykkel! Det første man tenker er; Var det noen som så meg? Fader heller...noen så meg, ikke søren heller om jeg skal vise at det gjør no så inn i h.......vondt! Så man spretter opp og later som ikkeno)

Resultat: En stk vond og blå hånd, stoltheten fikk et lite skrubbsår men hun kom fra det med nesten hele æren i behold.

Trillestien ble forsert med hjelp av Gyris selvkomponerte sang om Elgen.

Den går slik:

(Melodi; Se torsken av KLM)

Se elgen, se elgen, se elgen

når går han helt på felgen, på felgen, på felgen.

Han kommer i fra skogen, fra skogen, fra skogen,

og går nå foran plogen, ja plogen, ja plogen.

Elgen han er schvæææææææær

han går der mellom digre træææær,

og spiser bare bææææær..

.....

(Fjeset til Bjørn var ubetalelig da vi satte igang med skrålingen, og han lurte nok på om han kanskje burde sykle fort som søren vekk derfra.)

Her fant vi iallefall restene etter den, eller var det muligens en savnet syklist?

Plutselig var vi på Kikut! Hurra! Boller og tissepause!

Så hadde vi bare nedoverbakker igjen, ned til Maridalen. Med ett unntak! Smalstrømsbakken.

Smalstrømsbakken er en fryktet bakke å sykle oppover. Nedover også, for den saks skyld, det er mange som har kjørt ut her.

Hele formålet med turen var i bunn og grunn at vi skulle klare å sykle hele bakken opp uten stans. 

Det så ikke lovende ut akkurat. Litt møre i bena etter 34 km gjorde ikke akkurat tanken på den bakken særlig forlokkende og vi avtalte på vei bort at det var lov til å stoppe for å ta pustepause.

Så var den der....Den tårnet seg opp over oss og virket helt uoverkommelig.

Men som vi tidligere har sagt; Den som gir seg er en dritt!

Vi dro opp den bakken som om vi aldri skulle ha gjort noe annet! Og i et tempo vi ikke hadde trodd vi skulle klare. Vi hadde ikke engang tid til en pause på toppen så highfiven tok vi i fart og tråkket på alt vi hadde for å ta igjen Bjørn. (Han lå selvsagt nesten alltid et stykke foran)

Han ble nok litt overrasket over å oppdage at vi plutselig lå rett bak ham og nektet å slippe taket.

Så var det altså vår tur til å bli helt fartsidioter med mord i blikkene og turbo i beina. (Vi har kanskje en smule mer forståelse for slike heretter)

Aldri tidligere har vi brukt så kort tid fra Kikut til Maridalen. 

Ca 50 km på 5 timer, 25 km bare bratt oppover helt fra start. Inklusive tilsammen ca 45 min pause.

Jo, vi kan definitivt si oss fornøyde med dette.

På tur med gjest.

Dagen startet strålende. Heidi syklet til kontoret (nå som vanlig kan man si) og det er en god mil. Fra Furuset til Grünerløkka.

Siden hun sliter litt med vanskelig nakke og skuldre, er det utrolig bra at Gyri er manuell terapeut og lett fikser låsninger og annet faenskap. Så neste runde gikk fra kontoret ut til Sandvika for å "knekke" nakken på plass. (Det er bare sååååå deilig)!

Glad og fornøyd sykler Heidi (med en mye bedre og bevegelig nakke)tilbake fra Sandvika til Grünerløkka.   4,2 mil er unnagjort foreløpig.

Heidis samboer, Bjørn er også glad i å sykle, og har ofte måttet finne seg i å høre om de fantastiske turene Gyri og Heidi har. 

Denne gangen grein han seg til å få bli med på oppoverbakketrening. (Heidi hadde et svakt øyeblikk og klarte ikke si nei til tårevåte "cocker-spaniel-blikket".

Så Bjørn og Heidi syklet ut til Slependen for å hente Gyri til trening. (Da var det oppe  5,8 mil for Heidi)

Gyri var klar da de trillet inn på parkeringsplassen. (Heidi et godt stykke etter Bjørn, siden han hadde vært så gentleman og syklet fra henne ned i Sandvika sentrum, slik at hun ble syklende rundt der nede for å lete etter ham *grmpf*)

Etter 5 min surmuling la vi lystig ivei opp mot Vestmarkssetra. (Samme turen som forrige oppoverbakketrening) Heidi begynte å bli rimelig mør i lårene allerede så det gikk enda saktere enn vanlig, men vi kom oss opp til bommen uten stans  ved hjelp av Brelettsangen og Gyris evne til å snakke både på ut- og inn-pust.

Heidi ved bommen, rimelig mør i bena, med et påklistret stivt smil, nekter å gi seg og har bestemt seg for å sykle videre oppover.                                                              

Og videre oppover gikk det. Vi fulgte veien opp til Sandungen (ikke Sandungen i Nordmarka) og ble igjenkjørt av noen eldre menn med stive blikk på gamle rakkelverk av noen sykler. De spant oppover som to kometer, rimelig fornøyde med å dra fra oss oppover bakkene.

Da vi kom på toppen stod de begge og hev etter pusten og vi smilte og hilste mens vi syklet ufortrødent videre i sneglefart. (Det skal sies til Bjørn sitt forsvar at dette ikke var noen utfordring for ham så han syklet litt i ring rundt oss på vei opp, og for Gyri sin del så var hun så taktisk ovenfor Heidi at hun lot henne ligge bittelitt foran seg i bakkene så hun ikke skulle miste motet helt)

                                               Gyri og Bjørn

Bortover et langt strekke fikk vi satt opp farten betraktelig da de tidligere forbipasserte gutta som hev etter pusten på forrige bakketopp kom i fullt driv med et par andre på slep. De tråkket som om de skulle hatt den onde etter seg, og Bjørn og Gyri la seg på hjul med dem. Overraskelsen var stor da de oppdaget at de fulgte med dem og det var nok kanskje litt hardt for dem å svelge at de faktisk klarte å henge med. 

Av hensyn til den allerede überslitne Heidi slapp de dem etter et stykke og ventet galant på sinka.

Da Gyri rett etterpå bare måtte kommentere at det var sååå typisk mannfolk, det der med å skulle vise seg sånn og absolutt sykle forbi og fra damer, ble hun behørig minnet på av Bjørn, bloggen hvor det står nøye beskrevet hvilket glede og store tilfredsstillelse det er  for oss jentene, å gruse gutta. Vi bestemte oss straks for at turene våre heretter skulle være mannefrie! Makan til frekk fyr altså!

Endelig ble det litt stisykling på oss.  Med gjørme og litt snø i tillegg så var det perfekt og Bjørn gikk rett i gjørma sidelengs med et plask. Dessverre ble det ikke tatt noe bilde av dette, da vi stod tvekrokete over syklene og lo så tårene trillet. Det verste med slike fall er ikke at man slår seg, for som regel så kjenner man det ikke så godt der og da, men at noen ser deg..og i tillegg ler seg fillete.

Gyri syns det er helt fint å snakke i telefonen under seriøs stisykling.....

....mens Bjørn som alltid ellers sitter med, eller i telefonen syns det er best å legge den vekk så lenge.

Vel, uansett vi kom oss helskinnet gjennom løypa og herfra var det bare utforkjøring helt ned til Semsvannet.

(Det er forøvrig et utrolig nydelig sted hvor vi skal tilbake for å fotografere ved en senere anledning.) Videre syklet vi langs veien forbi Skaugum og derfra til Slependen og hjem til Gyri. På slutten var Heidi så mør i bena at det eneste som holdt dem i gang var løftet om en varm banan (intern) og en stor kopp deilig kaffe når vi kom frem.

Det gikk med et skrik. Et fornøyd et altså, og en highfive som vanlig!

I utgangspunktet skulle Bjørn og Heidi sykle hjem, men takket heller ja til hjemkjøring for ikke å bli helt knekt. Det gjelder å vite når nok er nok. Og da vi satte status for dagen og kilometrene talt var Heidi oppe i 8o km blank. Gyri 22 km og Bjørn 38 km. 

Vi var enige om at det var en skikkelig fin tur som vi gjerne gjentar ved en senere anledning.

Om menn og sykling og tur

Gyri og Heidi ligger ikke på latsiden. Men slenger seg på sykkelen så fort de kan. Her er det opp i otta for å sykle langtur, så mens alle andre ligger fyllesjuke og drar seg i sengen, er disse to sprekingene langt til skogs.

Denne gangen gikk turen fra Hammeren i Maridalen.  Som de fleste vet starter det relativt friskt med gode oppoverbakker. Og vi tråkket oss gode og varme opp til Bjørnholt hvor vi stoppet for banan og tissepause.

Mens vi hygget oss med hver vår banan kom det pesende to karer i fancy sykkeltøy, de stoppet og tittet på skiltene og snakket seg i mellom. De tittet litt skrått bort på oss der vi stod og gjorde oss klare til å dra videre mot Kikut og det så ut som om de tenkte: haha lett match...de sykler vi fra på et blunk.

Uansett, vi startet rolig, (det går ganske bratt opp bra Bjørnholt) men tråkket jevnt. Vi kastet et blikk bak oss og så at gutta i fancy sykkeltøy tråkket som tusan etter oss. (Dette minner vel om noe......) Vi bare så på hverandre da vi hørte knastringen i dekkene deres bak oss...og brått var hastigheten satt opp betraktelig. (Man har jo friskt i minne Aurlandsdalsturen ikke sant?) Knastringen av dekk ble svakere etterhvert som smilene våre ble bredere og vi giret ned enda et hakk for å øke farten.

Det er ganske bra stigning opp til Smalstrømsbakken og både pusten og lårene fikk kjørt seg ganske bra.

Vi kom opp til toppen uten følge, og innvilget oss en aldri så liten pustepause før vi satte utfor. (Denne bakken er svært bratt og det står fareskilt på toppen pga endel sykkelulykker) Vi tok det iallefall ganske pent nedover til vi igjen hørte en hissig knastring i dekk bak oss. Vi tittet opp etter en skarp sving, og så våre "venner i fancy klær" i full fart på veien over oss, med mord i blikket. Det må jo ha vært skikkelig forsmedelig å bli grusa så til de grader av to damer i oppoverbakkene, så nå skulle de ta oss.

Konkurranseinstinktene våknet for fullt hos begge to (selvsagt) så vi dro til bortover langs Bjørnsjøen mot Kikut, og la karene bak oss i løpet av nullkommasvisj. Kort tid senere trillet vi inn på Kikut.

Halvveis ned i kaffen så vi to karer i fancy sykkeltøy som formelig snek seg inn på Kafèen for ikke å komme ut igjen så lenge vi satt der iallefall. Dette kvalifiserte til en highfive!

Vi dro videre mot Sørkedalen men tok av opp mot Langlia etter Fyllingen. Her var det oppover og oppover og oppover som ingen ende ville ta. Bra trening sa vi og nynnet på Brelettsangen. (Det høres ganske underlig ut sånn midt i skogen og ganske heseblesende)

Her tok vi av veien og inn på en morsom trillesti med snø!

Ikke helt enkelt å sykle på, men man gir seg jo ikke, så vi kjempet oss vei gjennom is, snø og kulde!

Midt inne i skogen, på denne trillestien møtte vi plutselig en annen syklist som var ute og gikk tur med sykkelen sin. Man er jo i godt humør og godt oppdratt, så man hilser og slår av en prat.

"Har dere ikke kart??" spurte mannen forskrekket da vi spurte ham om hvor vi var. "Nei" sa vi og lo. "Hva med lappesaker da?" spurte mannen. "Nei" sa vi og lo enda mer. " Men hva gjør dere om dere punkterer da?" spurte mannen helt bestyrtet. "Nei, da vi bærer sykkelen" svarte vi. "Men om dere ryker et kjede eller en girwire?" Mannen så helt forskrekket ut. "Nei, da får vi trille sykkelen da" sa vi. Han ristet på hodet og forklarte at han hadde med ALT fordi han nok var av den forsiktige typen. "Men mat har jeg ikke med" sa han.   Vi flirte da vi sa i kor: "Men det har vi!!!!!!"  Vi drar da ikke noe sted uten...tenk om vi ble sultne! Da er det nemlig krise for begge to blir dritsure når vi er sultne.

Han ristt på hodet og syns nok at vi var rimelig gale, ønsket oss god tur og gikk videre. Vi lo!  Han hadde faktisk ROSA pottehjelm på hodet og det var skikkelig kjipt av vi ikke husket å ta bilde av ham.

Vi hadde i utgangspunktet tenkt oss til Heggelia, men vi tok nok feil ved krysset opp til Daltjuven og Svarten slik at vi fulgte Langlivannet (Det er en mil langt) nedover mot Sørkedalen. Et lite stykke etter møtte vi to unge, spreke og svært sjarmerende kamerater på vei oppover. Med sykler...og ski bundet fast på sykkelen. Vi måtte jo stoppe å snakke med dem. Det var forøvrig de som fortalte oss hvor feil vi hadde syklet. (Neste tur skal vi ha kart med har vi lært...om vi klarer å huske det da)

Det viste seg at disse gutta hadde tatt denne turen hvert år på denne tiden i 40 år for å se på orrfugl-leik. Vi ble iallefall sjarmert i senk av disse to og aldri så lite forelsket. Man møter liksom ikke slike helstøpte menn lenger. Naturlig sjarmerende uten nykker og tillagte fakter. Bare tvers igjennom "ordentlige MENN"  *sukk*

Vi sa farvel tilslutt, men ikke før de frivillig stilte opp til fotografering.( Selv om de egentlig ikke kunne stå så tett pga Nina Karin Monsen, som de sa)  

Hurra! For slike menn vil gamle Norge ha!

Så seilte vi nedover til Sørkedalen Landhandel for Boller og Kaffe Latte, før vi ble hentet av den snille og greie poden til Gyri, og kjørt tilbake til start.

En fantastisk deilig tur!

Og i morgen er vi klare som dommere i Oslo Landeveiscup 2009 – ritt nr 2 Bakketempo. 

Sykling skaper eh..hm...fantasier?

Det ble ikke den lengste turen i dag, men den var bra!

Utgangspunktet var ikke så bra for Heidi i dag, men da hun satt seg på sykkelen og begynte å tråkke, forsvant all smerte og alt ble bare fryd og gammen...Iallefall de første 100 meterne før bakkene begynte.

Vi tok det rolig, bakken er lang og seig og vi trengte å varme opp før det var snakk om å få opp tempoet. Praten gikk lystig (som den pleier når det ikke er alt for tungt) og siden vi skulle inn i skogen dreide praten seg om nettopp slike ting som befinner seg der inne...Sånn som Rødhette og ulven....det tok ikke lange tiden før latteranfallene kom mellom hivende pust (husk vi er i ganske bratte oppoverbakker enda) når rare bilder inntok hjernen. Det er godt mulig det skyldtes oksygenmangel...(gudene skal vite at det kjentes slik ut en stund)...men vi liker å tro at sykling er bra for det meste, også fantasien og kreativiteten.

Til slutt var vi oppe ved Tanum kirke og herfra bar det utover noen fine grus/kjerreveier, forbi Ringi gård og et eller annet vann (som Heidi ikke kan huske i det hele tatt) og inn i skogen på fine stier. Her fikk vi plutselig røde hetter på og måtte gjemme oss for den slemme ulven. Det så omtrent slik ut:

Ulven ble tilslutt lei og gikk sin vei og vi kunne fortsette på vår eventyrlige ferd. Vi fant et absolutt idyllisk sted, hvor vi måtte stoppe for å ta noen bilder. Det var et typisk sted man kunne møte på dinosaurer, og vi var nok begge ganske glade over at det ikke finnes slike lenger.

Vi kom ut av skogen og forberedte oss på lang bratt utforkjøring helt ned til Skui, men der traff vi på disse morsomme dyrene...litt usikker på om de var sauer eller geiter, men bestemte oss for at det måtte være en slags hybrider.

Vi kom oss vel ned til Skui, humøret var på topp og der vi syklet avgårde bortover veien var den naturligste ting i hele verden å synge på "Brelettsangen" (den kommer vi til å ha på hjernen de neste 5 ukene). 

Siden vi aldri får nok av oppoverbakker svingte vi like godt opp mot Emma Hjort, for riktig å strekke ut i den seige bakken opp der. "Brelettsangen" forstummet fort og snart var den eneste lyden å høre 2 sett med vrengte lunger som jobbet hardt for å få nok luft. Vi kom opp, uten engang å tenke på å gå av sykkelen. Det måtte "highfives" som vanlig når vi presterer bra.

Resten av veien gikk unna og da vi kom til bunnen av bakken opp til Gyri ga vi full gass og tråkket alt det remmer og tøy kunne holde. Gyri vant med en halv sykkellengde. (Men det var bare fordi hun jukset...og hadde et tyngre gir!)

Nok en fantastisk bra tur. Ingen velt, ingen tekniske problemer, ingen ble spist av en ulv og dinosaurer finnes ikke!

Gyri og Heidi er klare...igjen..nesten!

Det er tirsdag og Gyri og Heidi er klare til dyst.

Vel...Heidi er ikke så klar som hun pleier...hun er nemlig skikkelig sliten fra gårsdagen. Hun stilte opp, blid og fornøyd på Frøys fellestrening på Skullerud. Det så ut som en hyggelig gjeng og hun gledet seg litt over selskapet. Det skulle være en rolig tur til Mariholtet.

Rolig du liksom!

Etter 100 meter hadde samtlige rast opp bakkene og var sporløst forsvunnet.

En stor trøst var at hun har en svært galant samboer, som ofret seg og ble syklende sammen med henne istedenfor å få seg en god treningstur.

Ovennevnte sambo kom forøvrig også med den überlure idèen å ta "denne veien" hvilket resulterte i 3 km blåsti med mye gåing, klatring og sutring med sykkelen under armen.

Takk for den liksom!

De andre 12 km ble behørig syklet heldigvis, for resultatet av "gå"turen er ei überstøl rumpe, møre lår og slitne armer.

Så håper vi at Gyri har lagt opp en fin-fin rute til oss i dag. Rapport med bilder kommer!

Bildet: Fra gårsdagens tur, en av de korte stistrekningene det faktisk gikk an å sykle.

Pausefisk!

Gyri og Heidi har funnet seg en plass i solen hvor dagens samtaletema handlet om fylletull, sure menn, hai og sykling selvfølgelig.

Som det er nå er vi begge svært motiverte og har lagt oss i trening til Grenserittet 1. august. Innen den tid bør vi være i relativt god form, iallefall med den treningen vi driver med nå.  

I dag har vi vært ute i ca 4 timer, og har fått med oss asfalt, grus, sti, bortover, nedover og lange seige oppoverbakker.

Vi har nå lært at hvis Gyri prater hele veien opp bakkene, og Heidi fyller inn med; ja, mm, klart det og litt humring, så er ingen bakke for lang eller for tung. Hurra!

(Det skal bli spennende å teste ut dette opp Finnerudbakkene snart, og jeg holder en knapp på at det vil funke)

Det er viktig å ta hyggelige pauser under sykkeltreningene. Vi vil jo helst beholde motivasjonen og sykkelgleden hele sesongen. Så vi fant oss en deilig plass i solen ved Veritasstranden hvor vi slang oss elegant ned uten for mye knirkende ledd,  uffing og stønning. Her lå vi og tittet utover fjorden og det naturligste samtaletema i hele verden dukket opp. Nemlig hai!

Vi har nemlig en ting til til felles bortsett fra sykling, vin og menn, nemlig redselen for å bli middag for en grusommelig sulten hai.

Ingen skulle tro at Gyri under frivillig tvang har svømt sammen med pingviner i et hvithaibefengt område eller at Heidi har dykket i caves of the sleeping sharks.

"Face your fears to get rid of them" funka ikke helt vet jeg.

Dette var utsikten fra vårt hvilested:

Oslo Landeveiscup nr 1

Heidi og Gyri etter de enorme påkjenningene det er å skrive rittrapport og regninger.

Oslo Landeveiscup ble avholdt i Maridalen i Oslo, tirsdag 28 april. Været var overskyet og grått, men heldigvis uten våte innslag.

Rittet gikk greit unna, uten store skader. En utrykning av sanitet da en rytter gikk i bakken, men han var heldigvis kun litt forslått og en vond hånd.

Stor takk til Nils Henning og Pål fra OCK som stilte opp som dommere på kort varsel, med egne biler for dommerkjøring.

De kunne selvsagt ikke motstå våre bedende blikk og honningsøte stemmer da vi så vakkert ba dem om assistanse pga litt mangel på folk.

Av en eller annen merkelig grunn ble ingen bilder tatt til bruk for bloggen, men vi regner med at vi hadde alt for mye å gjøre til at vi fikk tid til det.  *host*

Vi ser nå frem til torsdag og trening, denne gangen skal vi prøve å sykle litt bortover, selv om oppoverbakker er det beste vi vet i hele verden!

Norgescup i utfor..

                                                

Dette er dessverre ikke Heidi, men en av de tøffe utforkjørerne som stilte i Norgescupen i Kristiansand.

Heidi befant seg beklageligvis inngjerdet ved målområdet, pent sittende på en stol mens hun noterte tider på de kjørende.

 Aller helst ville hun ha ligget oppi bakken med kameraene sine, ved de tøffeste partiene for å få de kuleste bildene, og det var i utgangspunktet meningen. Men er man regional kommisær må man bare regne med å gjøre alt annet enn det man aller helst har lyst til.

Uansett, arrangementet gikk smertefritt for seg, været var knallbra og deltakerne strålende fornøyde. Ingen alvorlige skader, annet enn på stolthet og ære.   

Skarverennet

Sms fra Gyri:

Hilsen fra fjellheimen...Bare ta det med ro...dette blir man ikke sprek av!

Siden vi er livredde for at den ene skal bli sprekere enn den andre (vi har vel nevnt konkurranseinstinkt tidligere?) så trengs det forsikringer til!

Gyri har tatt turen uten Heidi, for å gå Skarverennet, og vi venter i spenning for å få full rapport!

I mellomtiden har Heidi reist til Kristiansand for å fotografere Norgescup i utfor (sykling).

Bilder og oppdateringer kommer senere.

http://www.geiloil.no/comweb.asp?segment=3&ID=23

OBS OBS!

Grunnet...eh..hm...tekniske problemer lar det seg dessverre ikke gjøre å legge ut rapport fra dette rennet.

OBS OBS!

Oppoverbakker er gøy!.....eh..

 Gyri og Heidi klare som to egg og fremdeles blide!

Vi så på hverandre og trakk pusten dypt.

"Klar"?  Ja!

"Klar"?  Jepp!

Og så var vi i gang med årets første jævlige oppoverbakketrening.

Gyri hadde valgt en ypperlig rute fra Slependen og opp til Vestmarksetra.

5 km lang og ca 400 høydemeter...det skulle gjøre susen og bidra til  skjelvende lår fulle av melkesyre, verkende lunger og rødsprengte fjes.

Humøret var strålende og været upåklagelig. En smule motvind ga bare ekstra motstand, noe vi regnet som en fordel for treningen.

Vi tråkket  avgårde i rolig tempo gjennom villastrøk i svak helling. Ingen vits i å gå hardt ut.

Bakkene kom overraskende, nesten uforskammet fort, og en dump murring i lårene varslet et forestående melkesyreangrep. 

Gyri som har vært så frekk å trene spinning i vinter, tråkket i jevnt tempo og så ut til å ha funnet rytmen allerede, mens Heidi som fremdeles er god og sidræva etter en vinter på sofaen med Hagen Daaz, slet med å få opp tråkket til akseptabel hastighet.

Nedturen for en Frøyrytter må jo være å bli frakjørt i de første bakkene av en BOC, og melkesyra til tross bet man tenna sammen og tråkket på for ikke å bli liggende mange minutter etter.

Oppoverbakkene ville ingen ende ta og tanken på å stoppe for en pust i bakken var nesten overveldende. Men ikke i ville helvete om man skulle av den sykkelen. Iallefall ikke når man ser at den som ligger foran ikke gjør tegn til å ville kaste inn håndkleet.

Som tidligere nevnt i bloggen her, man et velutviklet...eh...hm...overutviklet konkurranseinstinkt, så vi gir oss ALDRI! 

Endelig skimtet man toppen (bommen) gjennom duggende briller og saltvannssvette øyne, og etter en kraftanstrengelse kunne vi gi hverandre en "high five" og nesten ramle av sykkelen.

Etter en banan og noen artige historier var det hjemtur. Humøret var bedre enn best og glisene gikk nesten rundt.  Det sa seg selv at vi , siden vi hadde vært så utrolig flinke, fortjente et par, tre glass vin som belønning. Belønning er viktig for motivasjonen har man erfart tidligere.

Skål for oss, "because we`re worth it"

Årets første oppoverbakketrening.

Gyri og Heidi vet at det er oppoverbakkene man blir sprek av. Derfor er det nå på tide å bli spreke(re)!

Årets første oppoverbakketrening skal utføres i dag kl 1700 og vi gleder oss veldig!... Eh..hm...eller noe sånt!

Referat følger etter utført økt.

Ønsk oss lykke til og vi håper at vi ikke sprenger lunger eller lår.

Repeterer mantraet: Oppoverbakker er gøy, oppoverbakker er gøy, oppoverbakker er gøy og håper det hjelper med selvsuggesjon.

Premiering!

Når man tilbringer en helg med møteaktivitet, en haug menn, god mat og godt drikke, så er det deilig med et avbrekk midt i møtene for å sykle litt.

Slik ser det ut når Gyri og Heidi er på sykkeltur med OCK (Oslo Cykle Krets) 

En knallstart på sesongen med 3,5 mil utover øyene fra Strømstad. Altså ut til Storø og tilbake.

Vi ble selvsagt liggende bak gutta på turen hjem, så da vi kom til Strømstad sentrum kjørte en bil opp på siden av oss og en arm stakk ut av vinduet, viftende med en halvliter øl. For de som ikke kan dette med sykling, så kalles dette langing.

Selvsagt akkurat det vi trengte da. Så vi syklet opp på siden av bilen, risikerte liv og lemmer i trafikken for å få tak i ølen. Det var en av gutta fra OCK som hadde kommet tidlig inn og som  hadde funnet ut at han skulle lokke oss til å sykle litt fortere. (Det gjorde vi jo også).

Vi raste inn på hotellet i fullt sykkelmundur, rett inn i baren og bestilte; en øl til Gyri og et glass hvitvin til Heidi. 

Gutta og møtet fikk vente, her skulle vi premieres!

Det ble svært bra møter!

Konkurranseinstinkt

Gyri og Heidi bestemte seg for å gå Aurlandsdalen. Det ingen visste var at dette skulle vise seg å bli en kamp uten like.

Været var strålende og naturopplevelsene stod i kø for å overvelde oss. Vi hadde pakket matpakker og kakao og selvsagt hadde fotografen med kameraet, det skulle jo bli plenty anledninger til å forevige fantastiske naturscener. Vi gledet oss hemningsløst til dette.

Etter en kraftig frokost, inntatt lovlig sent pga en aldri så liten flaske rødvin på rommet kvelden før, satte vi i vei, et godt stykke etter alle andre.

Vi gikk i moderat tempo, snuste inn fjellluften og var skjønt enige i at det var sjeldent deilig, en riktig luksus faktisk.

Det tok ikke lange tiden før vi tok igjen baktroppen av folk, de med unger og gåstaver, og vi kjente en smule irritasjon over å måtte gå i kø sånn i naturen. Det var tross alt ikke et kjøpesenter vi var på i juletider. Så vi giret opp og dro forbi unger, gåstaver og korpulente menn som skrek kommandoer til koner og unger.

Vi la dem heldigvis relativt fort bak oss og kunne igjen nyte skogen og fjellets naturlige lyder.

Det gikk jaggu ikke lenge før vi hørte dem, en hel haug med snatrende damer foran oss. Vi så på hverandre, himlet med øynene og satte opp farten uten å behøve å veksle et ord. Vi for forbi hønsegjengen og kaklingen var snart bare en svak lyd i det fjerne.

Vi nøt stillheten igjen, men slakket ikke på tempoet. Det var deilig å gå slik, strekke skikkelig ut og holde jevn fart. Bena gikk liksom av seg selv.

Det var jevn stigning et godt stykke, vi passerte et par stykker til og vi satte inn enda et gir.

Vi så på hverandre, vi bør vel kanskje komme oss forbi alle de andre så vi slipper å bli forstyrret i vår fantastiske naturopplevelse...vi var skjønt enige.

et stykke lenger oppe i lia møtte vi på hovedfeltet, de myldret overalt og vi skjønte straks hvorfor.

Det var et "kjent" utsiktssted hvor "alle" skal fotografere sine kjære, seg selv og gjerne i mange omganger. Kø altså!

Vi så på hverandre igjen, nikket og dro forbi i full fart, tok et kjapt blikk utover dalen..."Jævla fin utsikt" vi var enige og hadde i neste øyeblikk glemt det hele og jobbet litt med å stabilisere farten i oppoverbakkene.

Vi hørte hovedfeltet fremdeles så vi jogget lett.

Det gikk forbausende bra, tross at vi faktisk ikke var i veldig god form noen av oss. Lettere lubne begge to og med en pust som lett kunne forveksles med en hvalross.

Det var fremdeles folk foran oss i løypa og vi tenkte begge to at slik kunne det ikke være, og på en eller annen måte skjedde det noe da. Det ble en konkurranse om å komme først i "mål" 

Vi kunne jo ikke la noen komme før oss. 

Vi var begge varme i trøya og i beina, så det gikk lekende lett da vi begynte å løpe. 

Den fantastiske naturen vi hadde gledet oss til var glemt i det øyeblikk vi skjønte at vi måtte vinne.

Tiden gikk og vi dro innpå folk og la dem bak oss rett som det var. Dette var gøy, de ante ikke at vi skulle slå dem med så stor margin.

Vi hadde kommet på toppen og tok en to minutters pust i bakken. Ikke at det var nødvendig, vi var skikkelig gira begge to så det var kjapt opp med kameraet og knipset et par bilder som bevis på at vi hadde vært der, og vi var i full fart avgårde igjen.

Jeg tror vi glemte å se på utsikten som visstnok skal være helt fantastisk!

Etter tre og en halv time meldte sulten seg og vi var nødt til å sette oss ned for å spise.

Det var igrunnen deilig med mat og kakao, men vi holdt hele tiden utkikk bakover, og ørene stod på stilk for å fange opp om noen skulle finne på å ta oss igjen. _Det_ kunne vi jo ikke risikere.

Så fort vi syns vi hørte noe, var vi kjapt på bena igjen. 

Vi satte fart med en gang, men begynte å kjenne litt på melkesyre. Det var pausen! Vi var enige om at å ta den pausen var skikkelig dumt, og håpet det ville gå seg til så fort vi ble varme igjen.

Det bar nedover, det var lett og løpe og hoppe og vi jublet og lo over farten vi fikk og følte oss som frøken fjellgeit og frøken hjortefot.

Det gikk lekende lett....en stund.

Da vi etter langt om lenge og en time med stadig økende verking i lårene pga nedoverbakkene, kom ned til siste etappe, en grusvei på noen km ante vi at seieren var innen rekkevidde.

Vi hadde slakket betraktelig på farten, rett og slett fordi bena var så møre at det ikke var mulig å få dem til å bevege seg fortere. Vi gikk som to krøkker bortover grusveien, overlykkelige over at vi ikke trengte å gå fort. Vi hadde jo tross alt løpt fra Gåse våse, Gasse Vasse, sju skrikerunger og alle de andre for lenge siden.

Og det var da vi hørte dem, FOLK! Bak oss! Herregud, det kunne ikke være mulig. Hvor kom de fra? Panikken bredte seg i det de kom nærmere og nærmere.

Vi så på hverandre...de lidende fjesene våre forandret seg straks til trassigtryner og på mirakuløst vis fikk vi beina i gang igjen.

Reservegiret ble satt inn og spurten ble startet et par km fra mål.

Vi snublet og løp og tittet febrilsk bak oss for å se om de andre hadde større fart. 

Vi turte ikke slakke en millimeter.

Endelig, der var kafèen i sikte, og etter enorme kraftanstrengelser hev vi oss inn gjennom gjerdene som seirende av Aurlandsdalsløpet.

Pesende som to hvaler på land, slepte vi oss til kiosken og sa:

To øl, vi vant!!!!!!!

Mannen bak disken flirte, "hvor lang tid"?

Vi så på klokka: "Vi har brukt 1,5 timer under estimert tid"

Han sa: " det er to velfortjente øl, skål jenter"

Vi var strålende fornøyde over å ha vunnet! At ingen av de andre visste at det var en konkurranse dreit vi lang marsj i.

We were the champions!